BILDET AV ET INDRE LIV
Gjennom Platons og Aristoteles’ filosofi har vi lært at kunst er mimesis, dvs. etterligning av virkeligheten. Kunst kan være det, men det kan også være noe annet. Kunsten lar seg ikke sette på formel; den har sin forutsetning i et omfattende sanse- og bevissthetsapparat. Rasjonaliteten som ligger i mimesis-begrepet, som altså forutsetter at kunsten alltid forsøker å kopiere virkeligheten, blir i sterk grad utfordret nå vi bringer inn følelsene, fantasien og minnene eller drømmene.
Den franske filosofen Maurice Merlau-Ponty har i sin fenomenologiske teori Phénomènologie de la perception (1945) trukket inn sanse-erfaringen som den vesentligste kilde til kunnskap om virkeligheten. Hans teorier bygger på persepsjonspsykologien, og han beskriver hvordan vi oppfatter figurer mot en bakgrunn fordi de har en kontur som ikke «tilhører» bakgrunnen. Ved siden av å ha egenskaper som form og farge, har figuren imidlertid også en bestemt betydning. Merlau-Ponty ønsker å finne ut hva som danner eller utgjør denne betydningen.
For å nærme seg et svar tar Merlau-Ponty utgangspunkt i kroppen, «som er mitt synspunkt på verden». Han trekker frem bevisstheten som avgjørende faktorer for forståelsen av det vi ser og knytter den til persepsjonen: «For å kunne relatere den til bevissthetslivet, måtte man vise hvordan persepsjonen vekker oppmerksomheten, og deretter hvordan oppmerksomheten utvikler og beriker den». Bevisstheten, tanken og intellektet er nødvendig for å gi objektet en betydning eller mening.
Det fenomenologiske hos Merlau-Ponty og hans forløper Edmund Husserl kan hjelpe oss til å forstå et objekts vesen eller betydning. Hva er objektets, i estetisk forstand, egentlige betydning? Er objektet vi har foran oss det det ser ut som, eller noe helt annet? For å finne en forklaring på dette, må vi ta i bruk både vår erfaring, kunnskap og intelligens.
En kunstners oppgave er å gjøre det usynlige synlig, det ukjente kjent. Virkeligheten er ikke bare det persepsjonen viser oss. Den rommer så mye mer. Øyet registrerer inntrykkene som blir lagret i hjernen. Bevisstheten bearbeider sanseinntrykkene over tid og omgjør dem til tanker og ideer. Gjennom refleksjonen gjør vi oss opp en mening om verden rundt oss. Persepsjonen og tankevirksomheten danner grunnlaget for vår erkjennelse.
Vårt syn er imidlertid ikke objektivt, dvs. det vi ser kan oppfattes forskjellig fra individ til individ. For eksempel oppfatter vi farger forskjellig. Det kan være bevisst eller ubevisst, men vi legger alltid våre erfaringer inn i det vi ser. Slik er det også i forhold til kunsten. Et bilde av en liten pike omgitt av blomster i en hage kan oppfattes som en uskyldig idyll av én betrakter, mens en annen vil kunne lese inn truende stemninger eller tap av uskyld. En slik tolkning kan ha sammenheng med komposisjonen, synsvinkelen, fargen eller formen i bildet. Eller den kan være et resultat av våre erfaringer.
Noen kunstnere ser bakover i historien for å finne inspirasjon. Sigrid Øyrehagens kunst tar utgangspunkt i den tidlige modernismen på begynnelsen av 1900-tallet. Hennes bilder har i stil og koloritt mye til felles med de såkalte «munchianerne», særlig Ludvig Karsten, Bernhard Folkestad og Søren Onsager. Interessen for lysvirkninger i interiører deler hun med Harriet Backer. Men hun har også mottatt sterke impulser fra den tyske ekspresjonisten Gabrielle Münter (1877-1962) og den italienske stilleben-maleren Giorgio Morandi (1890-1964). Münter la vekt på essensen, det vesentlige i motivet, gjennom sin utvikling mot et abstrahert maleri.
Øyrehagens bilder kan i utgangspunktet fortone seg uskyldige og til tider idylliske. Motivene er tradisjonelle; landskaper, interiører, figurbilder og stilleben. Vi kan bli forledet til å tro at det ikke er noe mer der enn det vi ser. Men bildene rommer som regel alltid noe udefinert og urovekkende som skaper ubalanse og spenning. Motivene inneholder ofte en historie vi må levendegjøre i vår bevissthet. Vi må med Merlau-Ponty gå på jakt etter bildets signifcance. Mistanken om noe «unormalt» ligger noen ganger og lurer like under overflaten. Et svart og utbrent hus i et norsk fjellandskap (Livsreise) er kanskje ikke et helt unormalt syn, men foran huset går en mann og skyver uforstyrret en gressklipper over en grønn plen. Balansen i bildet er brutt. Hva skulle hensikten være med å klippe plenen rundt et utbrent hus? Slik forstyrres vi i oppfatningen av virkeligheten. Øyrehagens kunst er uttrykk for en indre virkelighet, ikke en ytre virkelighet. Drømme-, fantasi- og minnebilder viser oss denne indre tankeverdenen som ønsker å fortelle oss noe, men hva?
Med små forskyvninger av størrelsesforhold skaper Øyrehagen også en nesten truende stemning i bilder som er tilsynelatende idylliske, som i Mellom blå valmuesøstre. Den lille piken i gul kjole som vanner blomster blir nesten oppslukt av de enorme valmuene som står som gapende munner i forkant av bildet. De uforholdsmessig store blomstene finner vi igjen også i kunstnerens mange stilleben. Blomstene er ikke pent dandert i en vase, men har tatt fullstendig kontroll over billedflaten. Impulsene fra Gabrielle Münter er tydelige. Rundt 1910 malte hun flere stilleben der unormalt store planter og blomster nærmest truer med å skyve alt annet ut av bildet, som i Mann ved bordet (Kandinsky) malt 1911.
Münters landskaper med de enkle husformene i sterke farger har også inspirert Øyrehagens egne gjengivelser av skeive og stygge hus på den norske landsbygda. Men igjen er det også en annen dimensjon i Øyrehagens bilder som nærmer seg en sinnstilstand av frykt eller en ubehagelig stemning; jeg ville være betenkt over ubedt å nærme meg det røde huset i enden av veien (Kveldsglød) eller mannen med schæferen ute på tunet (Grønt landskap). Et stykke hverdags-Norge, ja vel, men ikke uten en bakside.
Et surrealistisk element kommer inn i Hjertefrakt. Et stort rødt hjerte fraktes på lasteplanet av en bil. Lastebilen og hjertets utforming tilsier at vi heller befinner oss i Fred Flintstones verden enn i vår egen. Dette bildet gir uttrykk også for en lekenhet i Øyrehagens kunst. Hjertet er ikke å spøke med, det går sine egne veier! Men det bør helst ikke fraktes for langt!
Livet kan være enkelt eller det kan være komplisert, gjerne på én gang. Sigrid Øyrehagen viser oss alle aspekter ved livet, fra det stille og harmoniske til det usikre og vanskelige og kanskje til og med dramatiske. Men for å kunne oppfatte dette må vi ha sett det eller erfart det. Har vi det vil den gode kunsten alltid gi oss en følelse av gjenkjennelse.
Jan Kokkin
FARGEN I MONOTYPIEN
Verket «Vinter i Rosendal» (2002) var det som først introduserte meg for Sigrid Øyrehagens bildeverden. Motivet viser gamle trehus i storslått natur. Hus i sterke kontrastfarger lyser opp mot en mørk og ruvende fjellside. Fargespillet, lyset og skyggene skaper en dunkel stemning. Nettopp stemninger i landskap og interiør kjennetegner kunstnerens motiver.
Monotypi er en grafisk teknikk der motivet males på en metallplate. Etterbehandling med pensel og rulle gir overflaten varierende stofflighet. En grafikkpresse overfører så motivet speilvendt til papir.
Som kunstfaglig teoretiker ble jeg innviet i en praktisk side ved håndverket som til da hadde vært for meg ukjent. Dette har siden ført til at Øyrehagens kunst har fått en spesiell betydning for meg.
Landskap og interiør er scene for kunstnerens hverdagslige fortellinger i utstillingen Fargen i monotypien. To selvportretter representerer for øvrig en ny vending i kunstnerens produksjon.
Teksturkvaliteten varierer fra korte, nervøse strøk til lange og rolige strøk og skaper monotypier med nærmest maleriske kvaliteter. Paletten er ren, intens og kontrastfylt, og et lekende samspill mellom fargene tilfører motivet spenning og vitalitet. Friske og kjølige farger skaper høylys i motivet og trekker veksler til andre nordiske kunstnere. Den nå tydelige dreiningen mot en mer ekspressiv palett gir assosiasjoner til en fargesterk kunstner som Emil Nolde.
Verkene i utstillingen Fargen i monotypien viser en kunstner som har blitt enda mer modig i sitt forhold til fargepaletten.
Rina Nysethbakken